 |
| "Wires" av goemon. Bilde med CC-lisens, hentet fra flickr.com |
Det er spennende å utdanne seg til å bli norsklærer i 2017! Mulighetene for interaktivitet og kommunikasjon i den nye Web-2.0 kulturen åpner dører som tidligere bare var fjern science fiction. Det kommer stadig nye digitale verktøy, nettsteder og programvare som kan hjelpe både oss og elevene. Gjennom sosiale medier kan vi bygge opp personlige læringsnettverk (PLN) og samarbeide for å gjøre hverandres undervisning enda bedre. Vi er blitt en stor gruppe kolleger i hele landet, eller verden, som kan dele både erfaringer og konkrete undervisningsopplegg med hverandre. Selv føler jeg meg fersk og nysgjerrig, og er glad for delingskulturen og mulighetene for samarbeid som finnes på nett! Web 2.0 kulturen har også gitt oss en jungel av nye tekster som vi må lære både oss selv og elevene å møte og ta del i.
Som lærere skal vi hjelpe elevene å utvikle literacy, og i denne sammenhengen gjelder det evnen til å navigere i og delta i digitale tekster. Mange unge bruker allerede mye tid på nett. Dette er på mange måter deres hjemmearena. Men selv om mange unge bruker tid på spill eller sosiale medier er det ikke sikkert alle er godt kjent med hvilke muligheter til læring og nettverksskaping som finnes på nett, eller at de har en god digital literacy. Dette innlegget handler om hvordan våre lese- og skrivevaner endrer seg i møte med skjermtekster, og om hvordan vi kan jobbe for å øke elevenes digitale komptetanse i norskfaget.
Lese- og skrivevaner i endring
Lese- og skrivevanene våre endres i takt med de nye mediene og vi har gått fra en forbrukerkultur til en deltakerkultur. Alle som vil kan produsere tekster ved å blogge, delta i debatter, legge ut videoer og bilder, produsere tekster på sosiale medier eller dele andres tekster. Mulighetene er mange. Når vi leser er vi også deltakende på en ny måte. Vi skummer gjennom store tekstmengder på kort tid. Hyperlinker gir oss muligheten til å avbryte lesingen midt i en tekst, og hoppe til en annen som virker mer interessant. Kanskje hopper vi tilbake inn i den første teksten igjen, eller vi beveger oss videre til andre tekster. Lesingen er ikke lenger nødvendigvis lineær som i en bok man leser fra første til siste side. Vi bestemmer rekkefølgen på ulike tekster, eller deler av tekster, og danner vår egen helhet. Det er ikke ofte vi bruker dybdelesing i møte med skjermtekster, men vi blir utsatt for mye informasjon og inntrykk på kort tid.
Tekstene på nett er nesten alltid multimodale, noe som betyr at de er sammensatt av flere meningsbærende elementer som for eksempel bokstaver, bilder, lyd eller film. Å arbeide med sammensatte tekster er grunnleggende i norskfaget. I Kunnskapsløftet kan vi under formålet med faget, lese at «Faget bygger på et tekstbegrep som inkluderer muntlige, skriftlige og sammensatte tekster, der skrift, lyd og bilder spiller sammen.» Vi bruker altså bilder, overskrifter og uthevet tekst til å manøvrere oss gjennom skjermtekster, og har liten utholdenhet dersom vi ikke finner tekstene interessante. I tillegg til å forholde oss til sammensatte tekster, leser vi dessuten fra flere ulike kanaler samtidig. Elise Seip Tønnessen skriver om dette i «Tekstkulturer i bevegelse», en veldig interessant artikkel utgitt på lesesenteret i Stavanger. Videre skriver hun at;
|
"....når man ser på bredden og variasjonen i det tekstuniverset som barn og unge eksponeres for i mediekulturen, kan man spørre om det er mulig å tenke seg en grunnleggende opplæring i ferdigheter som vil åpne døren til alle tekster i alle situasjoner." (E. S. Tønnessen)
Ulike tekster krever ulik tilnærming, og elevene må derfor lære å lese på ulike måter. Når man skummer gjennom tekst, er det viktig å kunne finne nøkkelord og få oversikt over det viktigste i teksten raskt. BISON kan være en strategi i møte med tekster. Men på skjerm vil man ikke få samme overblikk over teksten som på papir. Sjangrene på nett er dessuten relativt nye og endres stadig. En av sjangertrekkene er hyperlenker som jeg nevnte tidligere. Det krever øvelse å lese tekster med mange hyperlenker på en god måte uten å "gå seg vill". I tillegg til å bruke en god lesestrategi i møte med selve teksten på skjerm, er det viktig å være bevisst på kildekritikk på nett. Nettsiden http://www.dubestemmer.no/ er en fin ressurs som tar for seg både kildekritikk og mye annet som er viktig å lære om bruk av internett.
La elevene hjelpe til
I det siste har det vært en del debatter rundt hva som skal vektlegges i norskfaget. Problemet er i stor grad at det er så mye som er viktig! Og norskfaget favner om så mye. For å fremme digitale ferdigheter i norskfaget må vi prøve å integrere det som en naturlig del av undervisningen. Digital literacy er noe elevene vil ha stor nytte og glede av. Gjennom det kan de virkelig "lære å lære". For meg har det vært lærerikt å starte egen blogg. Jeg har kommet i kontakt med flere skoleinteresserte, og blitt kjent med flere gode nettsider. Jeg engasjerer meg mer i det andre skriver, og har lært flere tekniske ferdigheter tilknyttet det å skrive tekster på nett. Men det er ikke sikkert jeg klarer å fortsette etter å ha begynt i full jobb! Tidspress tror jeg er noe alle lærere kjenner på. Når det gjelder å innlemme digitale verktøy inn i undervisningen tror jeg man kan få god hjelp av elevgruppa til å finne spennende måter å gjøre det på, hvis de får sjansen.
Som lærer må man ha kunnskaper på forhånd, slik at man kan modellere noe for elevene og vise frem gode nettressurser. Så kan man starte en diskusjon i elevgruppa om hvordan man kan ta i bruk digitale verktøy på en god måte i neste prosjekt. Kanskje kan man ha gruppearbeid der elevene går ut av læreboka og fordyper seg i ulike deler av et emne på nett, for så å holde foredrag for hverandre ved hjelp av et presentasjonsverktøy? (Og det finnes flere alternativer til powerpoint. Selv syns jeg prezi er bra.). Elevene kan også samarbeide med hverandre i hjemmearbeid via https://appear.in/ . Etterpå kan man diskutere hvordan læring på en slik måte fungerer i gruppa.
- Ga presentasjonene deg en helhetlig forståelse av emnet?
- Hvordan fant du frem til gode nettsider og kilder på nett?
- Hadde tekstene du fant brukt hyperlenker på en god måte?
- Fikk du hjelp av ukjente på nett for å finne frem til god informasjon? (Kanskje kan de dele bokmerkene med hverandre på https://del.icio.us/ )
- Hvordan fungerte presentasjonsverktøyet?
- Kunne vi brukt de digitale verktøyene på en annen, bedre måte?
En slik arbeidsmåte inviterer til elevmedvirkning i planleggingsfasen, i utarbeidelse av vurderingskriterier, og i vurdering av både seg selv, medelever og av selve oppgaven. Fokus underveis kan man bli enig med elevene om, men det kan for eksempel være kildekritikk, lesestrategi i møte med hypertekster, å gjøre gode informasjonssøk, eller å samarbeide med andre over nett.
 |
"Thanks Brenda!" av Denise Krebs.
Bilde med CC-lisens, hentet fra flickr.com
|
For å lære elevene å bygge seg egne PLN, kan man oppmuntre elevene til å bruke og dele ressurser på nett til skoleoppgaver. Elevene kan for eksempel opprette en blogg om skjønnlitteratur og dele boktips med hverandre i klassen og andre på nett. Her kan man også diskutere ulike tolkninger av tekster man har lest i klassen. Ofte leses de samme tekstene på ulike skoler, og man vil kunne ha mulighet for å knytte faglige bånd på tvers av klasserom og skoler. Kanskje kan også læreren være med på diskusjoner. Gjennom et slikt prosjekt får elevene jobbet med å produsere egne hypertekster på nett. Fokus i et slikt prosjekt kan være god tekstdesign med gode bilder og overskrifter, god bruk av hyperlenker og samarbeid med andre over nett.
I samarbeid med elevene kan man sikkert komme opp med enda bedre og mer spennende måter å bruke digitale verktøy. Det er som sagt mange muligheter! Og derfor er det fint at vi lærere også kan hjelpe hverandre med gode tips. Men da må vi tørre å dele – og tørre å snakke med hverandre på nett.
Welcome to the jungle, it's fun but more than games!
